Eierløse stiftelser og brødløse kommisjoner

10. September 2018 AV Sense PKT

I den såkalte «Styreverden» foregår det mangt og meget. Det går knapt en dag uten at det kommer nyheter om konflikter mellom styrer, ledere og ansatte. De siste årene har styret i energiselskapet Troms Kraft mistet kraften og halvannen milliard av innbyggernes skattekroner, blant annet gjennom en halsløs satsing på bok- og vinklubb i Sverige. I Telenor lukter det svidd fra svingdørene etter en voldsom trafikk inn og ut av styrerom og hjørnekontorer.

Hva skjer i Bergen? Prest og tidligere direktør i Stiftelsen Betanien Bergen gikk på fylla og orgier på metodistenes sykehjem i Spania. Regningen kom på 19 millioner. Hvor var styret? Krisesenteret for Bergen og omegn er i krise. Kommunen vil ta over. Styreleder nekter. Hvem som trenger avrusing i Stiftelsen Bergensklinikkene er fortsatt et åpent spørsmål, skal vi tro alle innleggene i BT.

Styrer i aksjeselskaper har fått oppdaterte lover og anbefalinger om god eierstyring og ledelse. Om eierne ikke blir enige seg imellom, skiftes styremedlemmer, styreledere, hele styrer, ledere og noen ganger eiere. Reglene er klare, og selv om det ofte kan være støy, så går livet videre – til en eventuell omkamp i retten.

I tillegg til disse styrene, fins det et utall styrer i borettslag, idrettslag, fagforeninger og såkalte «frivillige organisasjoner». Dessuten har vi styrer i stiftelser, legater, samvirker og sameier. Samfunnet er fylt med styrer, og det går ikke alltid stille for seg.

Stiftelsene er en sak for seg. Hvem eier egentlig dem?
Ingen. De som har bidratt med midler til å stifte en stiftelse har ingen eierrolle.
Hvem skal da styre stiftelsene og hvordan velges styrene?

Hold deg fast. Inntil for to år siden valgte de seg selv. Styremedlemmer kunne bli sittende lenge og vel. Ti–tyve år var ikke uvanlig. Stiftelsesstyrer kunne rekruttere venner og kjente, etter styrets eget forgodtbefinnende. Etter en oppdatering av Stiftelsesloven, ble styrene nylig pålagt å opprette valgkomité. Mange stiftelser har vedtekter som regulerer hvilke institusjoner som kan oppnevne medlemmer til styret. Stiftelsen Bergensklinikkene har slike vedtekter, om noen skulle lure på det.

Når ingen eier en stiftelse, kan det tenkes at noen «føler» at de eier den? Jeg har hørt mange styremedlemmer og ledere som uttaler seg som om det er de som eier stiftelsen. Jeg møter dessuten ansatte som har et faglig eller kollegialt eierskap til stiftelser hvor de er ansatt.

Jeg har selv vært ansatt i en stiftelse som dannet et aksjeselskap sammen med de ansatte og stiftelsen. De ansatte var dermed i en periode aksjonærer i driften. De ansatte «følte» at de eide stiftelsen. Det gjorde de ikke, juridisk sett. En av mine kolleger gikk så langt som å si at han elsket arbeidsplassen sin. Han ble kontant stanset av en annen kollega med følgende replikk: «Jeg vil advare på det sterkeste mot å forelske seg i en stiftelse!»

I Bergen Stift fins det en ekstra dimensjon i styringen av stiftelser. Det kalles «brødløse kommisjoner». Mang en borger har latt seg oppnevne i styrer for legater, fonds, foreninger og stiftelser – ut fra sin store godhet. Uten honorar. Det er dette som på folkemunne kalles brødløse kommisjoner. Tradisjonelt har slike verv gitt en viss status, vært et signal om et godt sinnelag, eller et samfunnsborgerlig sinnelag.

Stiftelser kan være boltreplasser for glade amatører. Det å «sitte» i et styre kan være både givende og lærerikt. Spørsmålet er om ikke kravene til arbeidsinnsats og en viss profesjonalitet for lengst bør ha innhentet stiftelsenes styrer. For min del tror jeg det.

 

Av Arne Selvik, Styrerådgiver og Seniorkonsulent Sense PKT