Du, og jeg, og vi to – del 1

Del 1: Forventninger til parrelasjonen

 Det er fascinerende at to individer med ulik oppvekst og bakgrunn, personlighet, vaner, behov og måter å se verden på i det hele tatt kan leve sammen etter at en rosenrød forelskelsesfase avløses av den rutinepregede og alminnelige hverdagen.

Et parforhold skapes av dynamikken mellom «DU» og «JEG» og «VI TO». Disse tre enhetene må alle ha en prioritert plass i parets tanke- og levesett. Det betyr at man har respekt for, og unner den andre et «rom» der hun eller han for eksempel kan få frihet til å dyrke sine interesser eller få dekket sine behov for sosial omgang med andre. Samtidig har begge også et ansvar for å prioritere og pleie et felles «VI». Alt for ofte tar vi partneren og «VI’et» som en selvfølge i stedet for å gi det pleie og respekt som fortjent.

Vi trenger alle kunnskap om hva vi kan gjøre for å utvikle «VI’et» i en positiv retning. Vi skjønner jo at vi burde gjøre mer av det som er godt for parforholdet, og mindre av det som er dårlig. Det er egentlig ganske enkle prinsipper som ligger til grunn for det som kan påvirke et forhold i positiv eller negativ retning. Det er lett å forstå, men det er ikke nødvendigvis alltid så lett å gjennomføre de gode intensjonene.

Misnøye i parforholdet har gjerne rot i uinnfridde forventninger og manglende/dårlig kommunikasjon angående disse.

Forventningene stammer fra erfaringer vi har gjort oss tidligere, våre ideer om hva som er rett og galt, normalt og unormalt, rettferdig og urettferdig. Forventningene til parforholdet formes på grunnlag av egen familiebakgrunn, tidligere kjærlighetsforhold og den sosiale kulturen vi lever i. Våre foreldre var våre første rollemodeller på godt og vondt når det kom til forventninger omkring et parforhold. Hvordan familien din uttrykte sinne, tristhet, frykt, kjærlighet, interesse og stolthet overfor hverandre, er ”normer” som begge parter tar med seg inn i parforholdet som voksne. Å samtale om dette er nyttig for å bedre forstå og akseptere hverandres forskjeller, og eventuelt ta et oppgjør med hva som er mindre hensiktsmessige uttrykksmønstre å videreføre.

Vi kan bli lei oss, skuffet, frustrerte eller sinte når forventninger blir knust, eller vi kan reagere med avvisning og taushet. Noen ganger kan årsaken til disse reaksjonene være svært vanskelig, og i mange tilfeller helt umulig for den uvitende partneren å forstå koplingen mellom, hvis det ikke blir kommunisert åpent. Ideen om at kjæresten ”bare må forstå hva jeg tenker», eller anta at vedkommende må kunne se sammenhengen mellom hvordan jeg føler meg nå, og en bakenforliggende situasjon som oppstod for flere dager siden, er en urealistisk og barnlig tanke. Kanskje har den opphav fra den tiden da vi var sped- og småbarn og mor og far speilet og tolket følelsene våre kontinuerlig. Det er likevel ikke anbefalt å legge til grunn at partneren din er tankeleser.

Når man kjenner igjen disse følelsene kan det være lurt å stoppe opp og tenke over hvilke forventninger eller behov som ikke ble innfridd. Hva handler det egentlig om når du kjenner deg sint og oppgitt over at kjæresten glemmer en avtale dere hadde, eller når du raser over sokker som ligger utenfor skittentøyskurven? Kan det i bunn og grunn handle om at du søker en bekreftelse på at du er elsket og at du hører til? At din tid og innsats er like mye verdsatt som partnerens?

Å kommunisere enhver forventning og underliggende tema du har til partneren vil kunne oppfattes som overveldende. Likevel er det lettere for partneren å forholde seg til ønsker som er tydelig kommunisert, enn til signaler som kommer til uttrykk som et skuffet ansiktsuttrykk, taushet eller en krass kommentar.

Noen ganger kan det være nyttig for paret sammen å få hjelp av en fagperson til å se de uhensiktsmessige mønstrene som har fått rotfeste, eller lære hverandre bedre å kjenne. For eksempel kan det hende at forventningene til hverandre ikke uttrykkes godt nok, eller at man må lære å imøtekomme partneren på en bedre måte når forventninger blir adressert. Andre ganger må man kanskje få hjelp til å akseptere at ens forventninger er urimelige eller umulige å oppfylle av partneren. I andre tilfeller er det kanskje bare den ene parten som trenger litt hjelp til å forstå sine reaksjoner og sine forventninger og hvor de kommer fra.