Vær raus med deg selv!

15. August 2018 AV Sense PKT

Verdensdagen for psykisk helse markeres hvert år 10. oktober. Årets tema er «Vær raus». Raushet kan bety så mye. Vi knytter ofte begrepet til sjenerøsitet eller nestekjærlighet – det å unne andre noe godt, tillate at andre feiler, eller bidra til at andre oppnår suksess eller goder, uten at vi forventer å få noe tilbake.

Det er lett å forstå at et rausere samfunn er et varmere samfunn. Det er et samfunn som har aksept for forskjeller, for å oppleve nederlag, for å be om hjelp, og å tilgi. Vi vet at åpenhet og aksept for sårbarhet og ufullkommenhet skaper økt nærhet mellom mennesker. På denne måten kan raushet være med på å styrke relasjoner, som igjen er en viktig faktor for god psykisk helse. Det er derfor mye sannhet i ordtaket: «Å gjøre andre godt, gjør deg selv godt».

Men hva vil det si å være raus overfor seg selv? Og hvorfor er denne egenskapen så viktig å holde på og utvikle?

Vi lever i en prestasjonskultur med et stort press på enkeltindividet. Det meste skal optimaliseres og fremstå som vellykket: kroppen vår, arbeidsevnen og skoleprestasjonene, kjæresten, barna og hjemmet, det sosiale livet, feriene og fritidsaktivitetene, men også følelseslivet og selvtilliten. Det perfeksjonistiske idealet har alltid omringet mennesket, men jaget har kanskje blitt enda tydeligere etter at de sosiale mediene for alvor ble en så viktig del av hverdagen. Vi utsettes nå nærmest konstant for eksponeringen av andres interessante og suksessfulle liv. Barn og unge konkurrerer om «likes» og «følgere», og bruker dette som en målestokk på deres egenverdi og plass i vennegjengen. Også de ikke fullt så unge søker ytre bekreftelse på det de utretter, og en visshet om at de er akseptert og hører til gjennom de samme delingskanalene.

Når man føler at man ikke lykkes i denne sammenligningskonkurransen, kan presset om å prestere bli overveldende. Man kan bli søvnløs og anspent i kroppen av bekymringer eller skam, og motløs eller angstpreget av følelsen av å skille seg ut. Utenforfølelsen kan ramme både barn, ungdom og voksne mennesker, og skremme dem til ensomhet, eller hemme dem i å leve det livet de ønsker.

Det kan være nyttig å minne seg selv på at forventningene man har til seg selv, også ofte er de høyeste. Disse kan gjøre en til ens egen verste kritiker, og man kan kjenne at man aldri riktig blir helt fornøyd. Samtidig hører vi også at «alt er mulig, bare du vil det nok». Dette opprettholder ideen om at vi er vår egen lykkes smed. På den andre siden er det et faktum at de fleste mennesker aldri blir mer enn gjennomsnittlige på de fleste felt. Det er en naturlig lov som sier at det eksepsjonelle og ekstraordinære er for de færreste.

Har prestasjonskulturen satt et negativt stempel på det som tross alt er vanlig? Er det egentlig rom i vårt samfunn til å tillate seg å ikke måtte være noe spesielt?

Det er et strev å skulle være ekstraordinær hele tiden. Husk også at det å være vellykket, i følge premissene til prestasjonskulturen, i bunn og grunn handler om å være perfekt på andres premisser. Kanskje får disse deg også til å glemme hva som egentlig er viktig for deg og ditt liv?

Raushet overfor seg selv handler om å være trygg på at det uperfekte er helt OK. Når vi møter ufullkommenheten vår på et vennlig vis, kan vi forsone oss med våre begrensninger og godta vår «alminnelighet». En øvelse i slik selvmedfølelse, kan være å se for seg en god venn, og forestille seg at vedkommende er i en situasjon der han/hun ikke helt strekker til. Hva er det da denne personen trenger? Hva får du lyst til å si til ham eller henne? Kan du deretter forestille deg at du er i en situasjon der du opplever å ikke lykkes slik du ønsker. Klarer du å gi den samme støtten og aksepten til deg selv som til vennen din? Er det en forskjell på å gi og å motta, og hva gjør i så fall situasjonene forskjellige?

Iblant står vi overfor noe som er vanskelig, som vi gruer oss til, eller vi erfarer å mislykkes. Du vil måtte forholde deg til deg selv i både medgang og motgang gjennom hele livet. Derfor må du selv være vennen som garantert alltid er der når du trenger det. En venn som godtar deg selv med styrker, feil og mangler. En venn som godtar deg selv for akkurat den du er.

Av Ingebjørg Aarnes Jordal, Psykolog og konsulent Sense PKT