Varslingens pris

03. June 2018 AV Sense PKT

Det varsles i økende grad i Norge. Om misbruk og overgrep, slag og underslag. I kjølvannet av #Metoo og arbeidet med revidering av arbeidsmiljøloven har det vært stor oppmerksomhet rundt ledere, overgripere, ofrene deres og varslerne. Maktmisbruk, reaksjoner og sanksjoner har preget medieoppslagene og debattene. Fritt Ord har delt ut priser til modige og fritt-talende varslere og det har vært skrevet en rekke bøker siden Per Monsen fikk sparken i Siemens i 2005. Varslingens pris har imidlertid ikke blitt lavere.

Hvem er de egentlige varslerne?

I dette kaotiske bildet er det lett å miste varslerne av syne. For enkelhets skyld kan vi dele varslerne i to grupper. Det er en voksende gruppe som varsler om personlige overgrep og seksuell trakassering. Hendelsene knytter seg både til arbeidslivet, men også til organisasjonslivet og livet i politikken. På dette området er varsleren og den fornærmede én og samme person. Reaksjonene kan være forankret i Grunnloven, straffeloven, samt partiene og organisasjonenes etiske regelverk.

Den andre gruppen består av de som varsler om kritikkverdige og ulovlige forhold i arbeidslivet. Slik varsling omfatter bare forhold som ikke direkte har rammet varsleren personlig. Opplever du deg trakassert av sjefen, forbigått ved ansettelse eller oppdager økonomiske ulovligheter, må du henvende deg til fagforening, verneombud, HR-avdelingen eller sjefer på overordnet nivå. Varslerstatus etter arbeidsmiljøloven får du bare når du varsler om forhold som rammer dine kolleger eller bedriften/organisasjonen.

Varsling kan være helsefarlig

Det er lett å undervurdere hva det koster helsemessig, karrieremessig og økonomisk å være varsler i arbeidslivet. Det er et paradoks at varsling om helsefarlige ledere ofte er mest helsefarlig for den som varsler. Lederne er beskyttet av arbeidsgiverne i langt større grad enn varsleren. Selv om fagforbund oftere gir moralsk og juridisk støtte til varslere, er det varsleren selv som rammes personlig.  Ikke bare stoppes karrieren. Barn av varslere får dårligere karakterer på skolen og får helseproblemer, ifølge en FAFO-rapport.

Sladrehank skal selv ha bank

Ingen liker sladrehanker. De blir kalt «brønnpissere» og «svikere» av egne kolleger. En hovedoppgave fra Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen beskrev varslernes situasjon og skjebne i Bergen kommune. Forfatterne Severinsen og Høstmælingen brukte «Sladrehank skal selv ha bank» som tittel på rapporten.

Hva er alternativet?

På de viktigste områdene i arbeidslivet er ansvaret kollektivisert. Foretakene kan bøtelegges og styrene ansvarsforsikres. Lønn, tjenestepensjon, ferier og arbeidstid har gjennom lange kamper blitt avtalefestet og lovfestet. Tvister løses gjennom mekling, Arbeidsretten og domstolene. Partene er organisert på begge sider av bordet.

Slik er det ikke for varsleren. «Sladrehanken» står ofte alene. Bøkene og beretningene fra varslerne forteller i økende grad om ensomhet, sykemelding og karrieretap.

En naturlig forbedring på dette området vil være at organisasjonene i arbeidslivet «tar støyten» når ett eller flere av deres medlemmer ser behovet for å varsle om forhold som angår kolleger eller hele virksomheten. Klubbstyrer, konsernstyrer og fylkesstyrer i de store forbundene er naturlige aktører som bør kunne gå i bresjen i varslingssaker. Advokatnæringen tar seg av arbeidsgiverne. La fagforeningene ta seg av sine medlemmer. Da vil varslingens pris gå ned.

 

Les mer om våre organisasjonspsykologiske tjenester

 

Av Arne Selvik, Sense PKT AS

Siviløkonom, sosiolog og tidligere meklingsmann hos Riksmekleren