Vi må ut av terapirommet

20. May 2018 AV Sense PKT

Sense deltar i debatten på vegne av normalpsykologien. Her er vårt innlegg i BT 24 april 2018.

 

Psykologer har en ansvarsfull jobb. Psykologer skal være klar over sin ”ekspertrolle” og hvordan denne utøves. Psykologer skal vite at det for mange er en stor barriere i det hele tatt å komme, og enda vanskeligere – å fortelle om sine innerste sårbarheter til en fremmed person. Psykologer skal derfor møte menneskene som ankommer terapirommet med respekt og verdighet.  Vi skal vite at enhver klient, før man har startet samtalen, sannsynligvis føler seg liten ved første møte.  Vi skal tilpasse oss klientens signaler, og aktivt sjekke om våre inntrykk stemmer overens med klientens opplevelse.

 

Psykologens viktigste oppgave er gi pasienten en arena hvor man kan føle seg trygg, hvor man føler at man blir tatt vare på, hvor man kan snakke, reflektere og reagere helt fritt, uten frykt for å bli avvist, dømt eller irettesatt. Psykologens oppgave er å lytte til klientens egne beskrivelser, ordbruk, kroppsspråk, og å benytte dette til å utvikle verktøy og teknikker i samarbeid med klienten. På denne måten kan psykologen hjelpe klienten til å bli ekspert i sitt eget liv. Psykologen skal benytte fagkunnskap som et ”rammeverk” til å forstå hvilken historie klienten forteller, og hvorfor denne historien har blitt akkurat som den har blitt. Psykologen skal hjelpe klienten til å sette ord på, til å undersøke, til å se mønstre og sammenhenger. Slik kan klienten bli bedre i stand til å se seg selv fra både innsiden og utsiden, og derfra finne retning på hva man trenger, hva man vil, og hvordan man skal komme dit.

 

Fagkunnskap alene sier ingenting om verken personen som sitter i stolen, eller om konteksten som personen har utviklet sine særegne erfaringer, tanker, handlingsmønstre, preferanser, og mye mer. Ingen er støpt i samme mal. Derfor kan psykologen aldri bli ekspert på andres liv.

 

Diagnoser er et viktig verktøy for å identifisere og kategorisere psykologiske problemer og lidelser. Diagnoser hjelper oss fagpersoner til å finne hensiktsmessig innfallsvinkel til hvordan vi kan arbeide med problemene. Offentlige krav om å sette diagnoser, samt krav om at denne skal settes tidligere i terapiforløpet, kommer mer og mer inn i psykisk helsevern. Jeg har de siste årene hatt påfallende mange klienter som forteller at terapeuter har mer fokus på diagnosen, heller enn på personen, situasjonen, og hva som faktisk kan gjøres for å oppnå forbedring. Disse forteller også om opplevelsen av å stå på stedet hvil. Som psykolog er jeg for diagnoser som verktøy, men imot diagnose-språkbruk i selve behandlingsforløpet.

 

Vi får mer av det vi fokuserer på. Diagnoser oppleves ofte som et stempel som fratar ”den stemplede” dimensjonene som handler om person og kontekst. Som tar fokus bort fra de opprinnelige årsaker og forklaringer som bidro til diagnosen. Mange bærer på skyldfølelse over å være annerledes, over å være en som ikke får det til. Gjennom terapi finner vi ofte at svært mange kilder til slike vanskelige tanker og følelser kan relateres til forhold som ligger langt utenfor klientens kontroll. Ett eksempel kan være at forutsetningene for sunn barndom, oppvekst og utvikling ikke har vært til stede (som for eksempel voksne, nære som ikke har ivaretatt sitt ansvar som nettopp voksne og nære). Klienter som får belyst en slik forklaring, som blir møtt på følelsene, problemstillingene, dilemmaene og ensomhetsfølelsen, reagerer som oftest med stor lettelse. Når vi plukker bort forhold vi ikke kan kontrollere eller ta ansvar for, eller når vi ikke snakker om diagnoser, men heller historien bak, så frigjøres enormt med energi som kan rettes mot det vi faktisk er nødt til å arbeide med. Da er det lett å komme inn på personens ressurser. Og når vi fokuserer på personens ressurser, så får vi mer av dem.

 

Med fare for å kaste stein i eget psykolog-glasshus: Vi psykologer arbeider i et lukket rom. Vi skriver hemmelige journaler. Manglende fremgang kan enkelt tillegges klientens mottakelighet, eller til klientens evne og vilje til å følge våre råd. Min utfordring og oppfordring til psykologkolleger – vi må gå oftere ut av terapirommet, vi må være nok ute i ”normalpsykologien” for å gjøre oss i stand til å forstå konteksten til våre klienter. Vi må forstå ”språket” i ulike samfunnslag, i yngre og eldre generasjoner. Vi må være ydmyke for at spennet mellom teori og praksis kan være uendelig stort. Vi skal ta klienters meningsytringer og protester på alvor. Vi skal respektere at klientene eier sin egen sannhet. Vi psykologer kan aldri være eksperter på andre sitt hode, slik Yndestad opplever.

 

Jeg mener at kanskje det viktigste vi psykologer kan bidra med er å identifisere, sortere, nyansere, og ikke minst normalisere klienters tanker, følelser og opplevelser. Videre kan vi gi dem verktøy til hvordan de kan bygge sin egen plattform som gjør dem bedre rustet til å møte sine utfordringer. I tilfeller hvor våre faglige vurderinger må gå foran klienters ønsker, må vi forklare våre begrunnelser på grundig, forståelig og verdig vis, hvor det også gis rom for å ivareta klientens meninger og reaksjoner knyttet til våre beslutninger.

 

Jøri Gytre Horverak, PhD/Psykolog

Daglig leder Sense PKT AS

 

Les artikkelen i BT: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/WLByJk/Vi-ma-ut-av-terapirommet

Les også: https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/G1qPRQ/Du-foler-deg-sa-liten-hos-psykologen