Mennesker har alltid sammenlignet seg med hverandre. Vi streber etter ros og beundrende blikk. Etter jantelovens død, lever vi i en konkurransepreget verden der vi kjemper om oppmerksomheten, og fôres med ideen om at «bare du tenker og gjør de riktige tingene, kan du bli vakrere, bedre, rikere – og ikke minst lykkeligere!». I bunn og grunn handler streben etter å mestre og å utvise kontroll, om å kjenne seg godtatt og verdsatt i en gruppe og i et samfunn. Anerkjennelse er derfor nødvendig for at vi skal få oppfylt vårt grunnleggende tilknytningsbehov.
Når vi ikke når opp til de optimaliserte idealene, når vi ikke opplever å lykkes, aktiveres alarmsystemet vårt. Dette kommer til uttrykk i selvkritikk, som er en effektiv måte å holde oss selv tilbake på, og kanskje forhindre at man blir utstøtt fra gruppen. Selvkritikk er derfor en overlevelsesstrategi, og den indre kritikeren har vi alle med oss. Den beskytter oss, den motiverer oss, den forbedrer oss, men den kan også stresse kroppen og bygge opp under et dårlig selvbilde. Når en destruktiv indre stemme er god etablert, skal det lite til for å utløse selvkritikk, skamfølelse, håpløshetstanker og en «indre krig».
De fleste dyrearter flykter når de blir truet. Mennesket har den unike evnen til å flykte «innover i seg selv» og å angripe seg selv når det føler seg truet. Selvangrepene kan ha form av svært kritiske tanker: «Det er så typisk meg å mislykkes. Jeg er dum og håpløs». Vi kan bli fikserte på ideen om å ha mislykkes, og ett problem kan fort bli til mange. Et eksempel er dersom man starter arbeidsdagen med å motta kritikk for en feil man har gjort. Dette kan representere en trussel, og kroppen blir aktivert og anspent. Da kan man bli overfokusert på tanken om at man har feilet, bli lettere uoppmerksom og gjøre flere påfølgende feil. Dersom man har en tendens til å generalisere en feil til alle andre feil man tidligere har gjort, vil man også føle irritasjon og kjenne at de selvkritiske tankene akselererer.
Intellektuelt forstår vi jo at vi ikke er våre tanker. Likevel er vi svært sårbare for våre tanker, og det som gjør oss sårbare er når vi ikke klarer å skille mellom tankene og oss selv. Når ordet «jeg» etterfølges av en beskrivelse, skaper dette raskt en merkelapp på oss selv, tanken blir en realitet, og handlingsrommet forsvinner. Da kan den indre kritikeren skremme oss til ensomhet, eller vi får vansker med å gjøre det som situasjonen krever, og å se andre muligheter. Dette kan lede til en ond sirkel av grubling, og vi kjenner oss fanget i en krig der det ikke er rom for hvile.
En tanke er, nettopp, bare en tanke. Den er noe som forsvinner av seg selv dersom vi ikke vier den mer oppmerksomhet. Derfor trenger vi heldigvis ikke å endre innholdet i tankene. Det vi kan endre, er måten vi forholder oss til våre tanker på. Vi trenger ikke å ta dem så personlig, og vi trenger ikke å la dem diktere sannheten. En annen måte å forholde seg til tankene på, er ved å stille spørsmålstegn ved dem. Man kan spørre seg om tanken dukket opp plutselig og automatisk, eller om den stemmer med den faktiske situasjonen man er i nå. Hvor «sant» er egentlig innholdet i tanken? Hvordan ville jeg tenkt rundt dette hvis det var en god venn som hadde en tilsvarende tanke? Når vi likevel opplever at oppmerksomheten er fanget i selvkritikk, kan vi øve på å la vær å fordømme det, men bestemt bringe tanken tilbake på et vennligere spor. Å være bevisst på at skam, engstelse eller sinne rettet mot seg selv både er ubehagelig, men også noe fellesmenneskelig som signaliserer at noe er skremmende, vil kunne gjøre at man ikke blir så overveldet av dem. En slik tilnærming vil hjelpe deg å trene opp selvmedfølelsen, og gjøre det lettere å la være å nettopp tro på alt du tenker.